2014 Sep 14: Å leve med Aspergers (Norwegian) / Living with Aspergers (Merete Sandvig Hoel)

One of the many reasons I have NOT gone ahead with getting a formal diagnosis is the below look into how getting a diagnosis can bring its own set of problems:

Hadde jeg visst hvordan «oppfølgingen» ville bli, hadde jeg kanskje ikke bedt om utredning. Med ett var jeg diagnosen, og ikke meg selv.

Merete Sandvig Hoel

 Asperger syndrom (AS) er en diagnose som forbindes med sosialt klønete, uempatiske, «nerdete» barn og unge, helst gutter. Ofte settes den i forbindelse med voldsepisoder begått av yngre menn, uten belegg for at det er en sammenheng. Min erfaring med aspergers motsier slike enkle oppfatninger.

Asperger syndrom kalles «medfødt generell utviklingsforstyrrelse». Det får jeg, som blant annet lærte meg selv å lese før jeg begynte på skolen, ikke til å stemme. De «forstyrrelser» jeg har fremstår helst som fysiske. Det er slitsomt å forholde seg for mye til «utenverdenen». Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi sansene bare unntaksvis fungerer spontant og uanstrengt. Det er ofte som å leve bak en glassvegg.

Verre etter utredning

«Permanent nedsatt stressterskel» brukes også om AS og er mer dekkende. For meg arter det seg som nedsatt reaksjonsevne, forsterket av at jeg på grunn av synet ikke vurderer avstander spontant og spenstig. Slike faktorer gir meg og andre med Aspergers en atferd som i helsevesenet ofte vurderes som psykisk betinget. Derfor feildiagnostisertes mange voksne med Asperger syndrom. Man diagnostiseres med personlighetsforstyrrelse, selv om syndromet regnes og behandles som funksjonshemning hos barn.

Jeg er 51 år og tobarnsmor. AS-diagnosen ble satt da jeg var 47, etter at jeg hadde bedt om utredning selv. Men hadde jeg visst hvordan «oppfølgingen» ville bli, hadde jeg kanskje ikke bedt om utredning. Aldri har jeg vært så «syk», så stresset, som i tiden etter utredningen. Å bli møtt av et helsevesen som insisterte på å behandle meg som psykisk syk, med den delvise umyndiggjøringen det innebærer, var et sjokk og har vært svært belastende.

Aldri har jeg vært så «syk», så stresset, som i tiden etter utredningen

Ny diagnose

Jeg tror det er flere grunner til at diagnosen er feilforstått både generelt, og hos jenter og kvinner spesielt. Diagnosen er relativt ny (fra ca. 1994), og vi som ble voksne før den kom, passer ikke inn i symptombeskrivelsen. Symptomene er stressreaksjoner, og oppveksten på 60- og 70-tallet hadde ikke de samme potensielle stressfaktorene som barn og unge har i dag.

Derfor hadde jeg få symptomer tidlig i livet, og for utreder talte det mot at jeg hadde Asperger syndrom. Jenter har også generelt større sosial læringsvilje, som kamuflerer de klassiske symptomene. Jeg hadde trent improvisasjonsdans lenge og gjennom det opparbeidet kroppsbeherskelsen min. I tillegg hadde jeg vært mor i 16 år, en svært uvanlig situasjon for den som utredes for Asperger syndrom. ……

Resten av artikkelen kan leses i Bergens Tidende

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s